Å leve i en virtelighet

Virtuell virkelighet. Jeg ga lysbryteren to klikk her en dag. Det fikk meg til å tenke på at nå er livet mitt blitt ”virtelig” – virtuelt virkelig. Jeg blander det virkelige med det virtuelle, og jeg bruker kanskje like mye tid på hver av delene.
Før har jeg alltid holdt fast på at det som skjer via en skjerm ikke er virkelig. Jeg har fnyst av dem som mer eller mindre lever livet sitt via tastaturet og skjermen - enten det er via spill, surfing eller snakking. Jeg har ristet på hodet over dem som treffer vennene sine oftere via Facebook, enn på kafé eller besøk.


Jeg elsker internett. Men så er det ikke alle som kan gå på kafé eller besøk. Jeg husker en historie om en alenemamma som var isolert, helt til hun oppdaget Msn og plutselig fikk et sosialt liv. Dette gjorde inntrykk.

Så tilbake til denne ”virteligheten”. Jeg erkjenner jo at jeg blir litt på styr hvis jeg ikke har tilgang til internett over en lengre periode, og jeg har ropt ”JEG ELSKER INTERNETT” mer enn én gang i pur henrykkelse over hvor lettvint alt er blitt og hvor fantastisk mye man finner og kan gjøre. Jeg erklærer dermed at jeg lever i en virtelighet, der det jeg gjør på nettet er noe jeg gjør i min virkelighet, og at det virtuelle dermed blir virkelig for meg (ooo, dypt..).

Informasjon som flimrer forbi. Det som er litt uvirkelig dog, i denne virteligheten, er nettopp den endeløse tilgangen til informasjon. Den flimrer rundt meg, hele dagen, via e-post, twitter, blogger, nettaviser, nettmagasiner, nett-TV, forum osv, osv. La meg kalle det for flinfo. Denne flinfoen raser mot meg, og forbi meg, men for å få med meg litt i hvert fall, så skumleser jeg så godt jeg kan - jeg er en ingressleser. Dette gjør at jeg vet litt om, ikke alt, men en del, og det gjør meg urolig at jeg ikke får tid til å sette meg ordentlig inn i saker. Men enda mer urolig blir jeg av alt jeg går glipp av når det raser flinfo mot meg fra alle kanter.

Hva gjør farmor? Stort sett går det greit, jeg minner meg selv på at jeg får med meg nok. Så går tankene til de som ikke er i virteligheten, men som allikevel må være med på at alt går fortere og fortere. Jeg lurer på hva farmor gjør når nyhetsoppleseren forteller om en sak, med et ekstra bilde i bakgrunnen og tekst i tillegg, også en stripe med kommentarer eller noe slikt som ruller aller nederst, også står det ”gå til www.nettsted.no og følg saken videre”. Jeg må huske å spørre henne.

Multitasking. Med alt jeg må få med meg, og samtidig få gjort, så blir det jo til at jeg multitasker til den store gullmedaljen, en nødvendighet i min virtelighet. Men så driver jeg og mediterer om dagen, for å bremse ned litt og bli flinkere til å være oppmerksom på det som skjer her og nå. Jeg bruker det som en motvekt til den hektiske hverdagen jeg ofte befinner meg i.


Litt som før, likevel. Men så har tanken slått meg, om at vi jo egentlig veldig ofte multitasket i gamle dager også (altså før internett ble nesten-allemannseie). Så det å se på TV samtidig som vi snakker med venner på nett, blogger, diskuterer hvor vi skal på hopp-på-tur med mannen, popper popcorn og tar fotbad, er ikke så ulikt det å kjøre bil, der man klarer å snakke, ringe, spise is uten å få isbart, le av hunden som jokker på dressbuksa til eieren (det er jo alltid like fornøyelig), finne veien til et sted man aldri har vært før og faktisk kjøre (gire, blinke, bremse, se i speilene, styre, vaske vinduet) i stilsikker harmoni med resten av bilistene - på én gang. Multitasking på høyt nivå altså, i virkeligheten. Nei, jeg skal slutte å fnyse av dem som snakker, leker og koser seg via skjermen, jeg skal slutte å stritte imot og jeg gir meg ende over til min nye virkelighet, eller virtelighet!

Hvordan er din virtelighet?

Beate V. Kittelsen